En lesning av Agnar Lirhus’ Kretskort i anledning Sakprosauka i Moss, 2023

Under innflygingen til Schipol minner, når man ser ut av vinduet, det nederlandske landskapet om et godt gammeldags kretskort, med sine snorrette veier og tverrveier, hus på rekke og rad, linjer som kan være blanke rør, umulige å identifisere fra oven, åkerkvadrater hvor forhøsteren har slått kornet i stripete mønstre. Kort sagt: Det man ser er et landskap preget av orden og symmetri, som imiterer et elektronisk hjelpemiddel av typen man for eksempel fant i radioer, og som fremdeles er i bruk, selv om kretskortet har måttet vike for mer avanserte og kompakte deviser.

Denne symmetrien forteller om et forutsigbart (og kjedelig) landskap på gateplan, men sett ovenfra virker landskapet fascinerende og urovekkende i sin systematiske presisjon. 

Kretskort er også tittelen på Agnar Lirhus siste diktsamling, som delvis er bygget over soningen Arne Rustes glimrende Indre krets fra 1999, men med forskjeller som tittelen til Lirhus annonserer. Agnar Lirhus har satt nye titler på diktene, og latt Rustes opprinnelige titler stå i parentes. Ellers har bøkene samme format og nesten identiske omslag. Herfra og ut er forskjellene mange, men kontakten blir holdt i live via en løselig samtale fra Lirhus med Rustes dikt. Rustes bok er dyrenes og naturens verden, Lirhus’ verden er tingenes, de menneskeskapte produktenes (også de er jo til syvende og sist utvunnet av natur), i en samrøre med den naturen som utsettes for mennesklig manipulering, eller den naturen man kan dyrke frem og spa opp på egen hånd. Jeg oppfatter grunntonen i Kretskort som temmelig dyster, selv om et av diktene, Hageslange (Meitemark) avsluttes med: «Jeg har håp». 

Til sammenligning er Indre Krets en lysere bok, med sin hengivenhet og assosiasjonsrikdom til hvert enkelt dyrs livsutfoldelse, kjennetegn og plassering i det økologiske spillet – hvor Ruste også viser til artenes utsatthet. Men her er grunntonen vital, hyllende, og noen ganger langt på vei inn i kjærlighetserklæringer, som i det herlige diktet Oter.  

Nå er det ikke så enkelt at Agnar Lirhus sier Nei, mens Arne Ruste sier Ja. Blikket til Lirhus er i større grad preget av at vi lever i en prekær situasjon på flere måter; et dikt tar opp invasjonen av Ukraina, andre blir knyttet opp mot virkningen av klimakrisen, men de er også henvendelser til hver enkelt av oss; hva vi ser eller vil se av nedbrytende krefter i alt fra hva søppelplast til nedsmeltede atomreaktorer gjør med kloden; atmosfæren, jorden, vannet, øynene, ørene, huden og lungene våre – eller dyrenes verden. Det ligger dyr strødd i diktene hos Lirhus; døde havskilpadder, albatrosser, sammen med industri- og elektronisk søppel. Nå kan kanskje dette virke som en miljømisantrops advarselsplakat holdt opp for almuen, men selv om samlingen har slike tilløp, er ikke Kretskort et sosialrealistisk skrift som prøver å bringe en utopi på banen via en eksemplarisk historie om hva som er feil og det som må gjøres. 

Samlingen er preget av undersøkelser i lyrisk form, med en tydelig uro over hvilken vei mennesket tar kloden i utnyttelsen av naturen, forbrukernarkomani og fremmedgjøring; hvor tingene for lengst har fått en urovekkende stor makt over livene våre, en makt som bare ser ut til å bli større og nå glir over i en ny tilstand, som en slags elektronikkens gass; for eksempel gjennom bruken av kunstig intelligens. I Kretskort er det lagt inn 13 bilder, hvorav et er tatt under soloppgang sett fra Agnar Lirhus eget hus på Jeløya – tror man. I etterordet opppdager man at man har blitt lurt: Bildet (og de tolv andre) er konstruert av Dall-E; en maskin med kunstig intelligens. Bildene er fantasier, elektronisk drømt. 

Under innflygingen til Hong Kong International Airport får man, hvis man ser ut av vinduet, øye på en mengde grønne og høye øyer i havet, og lenger inn, på fastlandet, trekledde åser dekket med grønt i grønt. Jeg kan ikke huske at jeg så den superurbane metropolen før landing. Det er naturen i all sin grønne velde jeg husker, og nysgjerrigheten etter å se hva som fantes under det grønne dekket av subtropisk skog; hva skjulte seg under de høye trekronene? På lignende vis har diktene i Indre Krets et hemmelig indre liv, eller kretsløp, som også er tittelen på en samling av Rustes dikt: Kretsløp. Dikt fra 1973 til 2012. Mye av dyrenes, fuglene og insektenes liv foregår under overflaten, i systemer ute av syne for menneskene, som i åpningsdiktet Meitemarken: «næret av jord, nærer jord – gjødsler, / borrer tunell for oksygen, / for vann og røtter, / creator, cultivator.» Et annet eksempel er (så klart) Beveren; et dikt som for øvrig på elegant konkret vis har i seg antropomorfismer når det kommer til invasjonene av beverens bosted, og beverens tålmodige kamp for å stoppe fienden, først over vann, og senere, under vannflaten. Tankene mine gikk til øyer som har blitt invadert og herjet av invasjonshærer i årtusener; Kypros, Malta, Sicilia eller lille Gozo. Og så, i en annen ende, det nevnte oterdiktet, som utstråler en barnslig glede over lek for leken skyld, og stiller spørsmålet om ikke noen dyr faller utenom Darwins kategori for hvilke formål dyrenes oppførsel egentlig er underlagt.

Selv om kretskort er et indre anliggende, er Kretskorts lyriske univers i større grad viet det synlige, det som ligger opp i dagen, det som snakker direkte til oss og får oss til handle eller passiviseres, bruke, forbruke, skape og destruere. Eller dette abstrakte som virrer rundt og i oss og påvirker, uten at vi i lengden kan forsvare oss mot virkningene av nye språk, om ikke det settes grenser for hvor mye mennesker eller naturen, dyrene, insektene, de biotopiske nervetrådene, skal bombarderes med nyvinninger som gjør stadig flere manuelle og analoge aktiviteter overflødige. I Datamaskin begynner diktet med «Skjermen», og fortsetter med «vinduet til / strømverdenen / kodespråkets heliks /nyvirkelighetens skrubolt (…)». Dette, vil jeg påstå, er Lirhus indre krets; det vil si, en lyrikk med et tilsynelatende saklig ytre, men som både er hemmelighetsfullt og kan virke hermetisk, om en ikke behersker fysikkens, kjemiens og det elektroniske begrepsapparatet sånn noenlunde – men også på et språklig plan. Ikke desto mindre går diktet over i et enkelt bilde av gutten underveis, som sitter fascinert og «lodder / resistorer og dioder / på kretskort / i skrustikker / på arbeidsbenken / hos en venn.» Til syvende sist viser det seg at diktet i hovedsak handler om språket, og språkets tilblivelseshistorie som skrevet ord.  

I enkelte dikt tillater også Lirhus seg (som før antydet) å ramse opp de skader som påføres naturen; klodens beskyttende sfærer, overflaten og den økologiske balansen som får livet til å gjenoppstå, gang på gang. Jeg fikk assosiasjoner til bevegelsen Neue Sachlichkeit under lesningen; en politisert kunstretning som oppsto i Tyskland etter første verdenskrig, og som først og fremst besto av billedkunstnere, som for eksempel Otto Dix og Georg Groz, og hvor Bertolt Brecht også ble innregnet. På engelsk kalles bevegelsen New Objectivism. Det er ikke lett å oversette dette Sachlichkeit presist til norsk heller, siden ordet saklighet ikke helt treffer på betydningen som retningens navn dekker. Men her kommer den tyske mellomkrigstidens klasseforskjeller, skildringer av fattigdom (Käthe Kollwitz) og undertrykkelse klart frem; hos Groz som giftige karikaturer. Det finnes satiriske innslag i Lirhus samling, men det er ikke satiren som preger samlingen, selv om jeg vil kalle samlingen for politisk motivert. Et av de sterkeste diktene, Døden (Elg), er ladet med følelsesmessig ambivalens ovenfor en annen, hvor diktets jeg sliter med forholdet til moren med kjærlig og smertefull resignasjon, via bilder som «(…) vi er flint mot stål.»             

Om jeg skal si noe til slutt om de to samlingene må det bli at Indre krets, som ble utgitt for 24 år siden, er skrevet i et enklere, om enn rikt nok, språk enn Kretskort. Dette er ikke en kvalitativ vurdering, men kan jo settes på kontoen for hvor mye mer uoversiktlig og ugjennomtrengelig Det som bestemmer vår virkelighet har blitt på disse (få) årene – og at Agnar Lirhus’ dikt gjenspeiler villnisset av abstrakter i Kretskort, som for øvrig, av litteraturbransjepolitiske årsaker, ikke er å finne hos andre bokhandlere enn Audiatur og et knippe øvrige uavhengige bokhanldere i landet

– Jonny Halberg, skrevet i anledning Sakprosauka i Moss 2023

Les mer/kjøp boka på Audiatur bokhandel