Henning Karlbom (red.) & Agnar Lirhus (red.)

Møllebyen Litteraturfestival 2011 – En antologi: Krig og fred

I 2011 står norske styrker i Afghanistan på niende året. Ennå vil ikke ansvarlige politikere ta ordet krig i sin munn. Hva slags fred må til før soldatene kan komme hjem? Krig og fred er begreper som det er vanskelig å definere. I denne boka gir norske og internasjonale forfattere ordene mening og aktualitet i en tid da Orwells tåkeleggende nytale «WAR IS PEACE» føles ubehagelig relevant.

Bidragsytere/medvirkende: Anne Bøe, Christian Bjoljahn, G-T-B-R-G, Christian Bök, Athena Farrokhzad, Erlend Nødtvedt, Linn Hansén, Paal Bjelke Andersen, Rasmus Graff, Ulf Karl Olov Nilsson, Glenn Christian, Kristoffer Folkhammar, Jumoke Verissimo, Jan Erik Vold, Steinar Løding, Svetlana Aleksijevitsj, Hege Susanne Bergan, Amalie Smith, Cesilie Holck, Dubravka Ugrešić, Tina Åmodt, Martin Johs. Møller, Mircea Cărtărescu, Steinar Lone, Svein Mønnesland, Naja Vucina Pedersen, Caroline Bergvall, Kurt Johannessen, Bragi Ólafsson, Silje Beite Løken, Christian Bjoljahn, Sigurd Buch Kristensen, Malin Kivelä, Arne Lygre, Maria Zennström, Ole Robert Sunde, Jonny Halberg, Arild Linneberg, Cornelius Jakhelln, Erik Foynland og Thomas Kvam

Utgivelsen er støttet av Fritt Ord, Moss Kommune, Nordisk Kulturfond, Norsk Kulturråd og Østfold Fylkeskommune.

Mer info om festivalen og antologien på festivalens hjemmeside

Design: Johanne Hjorthol

 

Forord:

Vi har kalt denne boka en antologi. Muligens hadde mønstring vært et bedre ord. Felles for bidragsyterne er, med noen få unntak, at de blir å finne i Moss mellom 12. og 15. mai 2011, da Møllebyen Litteraturfestival går av stabelen, for første gang i fullformat. Med internasjonale stjerner som Mircea Cărtărescu og Svetlana Aleksijevitsj på plakaten, må arrangementet kunne kalles en storsatsing. Flere av våre mest folkekjære norske forfattere kommer også, i tillegg til et bredt utvalg fra den unge, nordiske litteraturscenen. Den som reiser til Moss i mai vil dessuten oppleve samtidskunst, scenekunst, musikk og film. Betegnelsen «litteraturfestival» rommer med andre ord mye mer enn skrevne ord.

Det er ikke dagligdags at en festival av denne størrelsen åpner i Norge. I forlengelsen av programkomiteens ønske om å være en virkende kraft, blei ideen om denne antologien unnfanga. Her kan du lese hva som skjedde da 35 forfattere fra Europa og Canada, med tyngdepunkt i Norge og Skandinavia, blei invitert til å skrive, uten lengdekrav eller formelle begrensninger, og deretter hviska to ord i øret – krig og fred.

Begrepsøskenparet krig og fred er ingen symmetrisk dikotomi. I krigen ligger striden og kampen; dramatikken som kunsten ofte består av. Ordet krig aktiverer et mylder av bilder: granater som sprenger, krypende mineryddere, Black Hawk-helikoptre kretsende over Bagdad eller Mogadishu, kanskje tenker vi på Jaltakonferansen, Muammar al-Gadaffi eller Robert MacNamara, eller på fjerntliggende steder: Guadalcanal og Tora Bora. Freden, derimot, inntreffer når granatregnet har stilna. I dagligtalen oppfatter vi ofte freden som krigens ledsager. Men blodet som renner gjennom historien, som stadig renner, har gjort freden til krigens slave, jamfør Bokmålsordboka som blant annet sier at fred er «ikke krig; våpenhvile, fredsslutning». Med fravær av krig kommer det fredsommelige: ei kløvereng en sommerdag, et glass iskald melk. Er fred bare personlige minner, ikke kollektive erfaringer, dokumenterbare, som krigen? Fred må vel være noe mer enn fraværet av miner og kruttrøyk?

Det er ikke for ingenting at «krigen» (i bestemt form, entall) på norsk nokså entydig refererer til okkupasjonen under andre verdenskrig, selv i dag, 66 år etter at Hjemmestyrkene overtok Akershus festning fra den tyske kommandanten. Det samme gjelder ordets unnvikende søster, freden. På norsk omfatter ordet fred, i historisk betydning, maidagene 1945, da Karl Johan svømte i flagg og blomster, og Max Manus og hans gjeng kjørte i kortesje mot Slottet. Man kan altså hevde at det hefter noe tilstivna ved begrepsøskenparet her til lands, noe fortidig og dermed mer og mer irrelevant for oss som lever i dag. Hvorfor refererer for eksempel ikke «krigen» til krigen som pågår i Afghanistan, hvor Norge er dypt involvert, men hvor norske politikere likevel konsekvent nekter å ta ordet krig i sin munn? Hvorfor tar vi ikke hevd på begrepsbruken, og kaller det de norske styrkene driver med ved sitt rette navn? I dette lyset er viktigheten av å undersøke ordene krig og fred på nytt påtrengende; betydning forskyver seg parallelt med tida som går. Hver nye hendelse på slagmarken innebærer muligheten for betydningsforskyvning, akkurat som hver nye tanke gjør det. Forfatterne som i denne boka er mønstra til oppgaven, har vist en bemerkelsesverdig vilje til å gå inn i et problemkompleks som selv de mest rutinerte vegrer seg for.

Hvor mye må man ha sett for å kunne skrive om krig og fred i verden anno 2011? Hvor mye må man vite? Leo Tolstoj (1828-1910) skreiv, og det til gagns, om Krig og fred i Russland for 150 år siden, i skyggen av Napoleons lange, kalde felttog til hest. Men hvordan sitte i Europa i dag, i, la oss si, Moss eller Bergen, København eller Bucureşti, og ytre seg om krigen og freden mens nettstedet Iraq Body Count registrerer det ett-hundre-og-åtte-tusen-åtte-hundre-og-sekstifemte sivile dødsfallet som følge av krigen og volden?

På den ene sida tar redaksjonen mål av seg til å presentere nye og gamle forfatterskap. På den andre sida ønsker vi å legge til rette for en komparativ lesemåte. Hvilke tanker oppsto når forfatterne blei presentert for det nevnte begrepsparet? Forskjellene mellom dansk og norsk debattklima er store, det fikk nordmenn erfare da Janus Metz´ dokumentarfilm Armadillo blei lansert i Norge i 2010. I 2009 tok Anders Fogh Rasmussen over som generalsekretær i NATO. Kunne en norsk politiker gjort det samme? Sverige, på sin side, er ikke medlem av NATO, men er gjennom sitt medlemskap i FN likevel representert i ISAF-styrkene i Afghanistan. De skandinaviske landene er bredt representert i boka, noe vi tenker kan åpne for spørsmålet om det finnes fokuseringspunkter som overrasker eller divergerer. Hvorfor oppleves for eksempel danske Christian Bjoljahns vilje til å ta demokratisk ansvar så radikalt?

Fortelleren i svenske Maria Zennströms antologibidrag «Jag vill ha tillbaka all tid!» leser historiske vitnemål om livet i det beleirede Leningrad under andre verdenskrig, ført i pennen både av hennes egen morfar og av den ukrainskfødte sovjetiske litteraturhistorikeren Lidija Ginzburg (1902-1990). «I det belägrade Leningrad läste folk Tolstoj, skriver Lidija Ginzburg, för att förstå sig på kriget». Motsatt hevdet den engelske journalisten og reisebokforfatteren Rebecca West (1892-1983) at Tolstojs Krig og fred ikke er noen god roman; etter hennes mening prøver den bare å vise at ingen av dem som var i nærheten av krigen egentlig visste hva som skjedde rundt dem. Og denne tilstanden av forvirring, mente West, var langt bedre uttrykt av den konservative, kontrarevolusjonære fransk-italieneren Joseph de Maistre (1753-1821), som allerede da  Napoleon var flere felttog unna keiserkronen, argumenterte for at en større og større del av befolkningen ville bli satt ut av stand til å fatte hva som skjedde med dem i krigstid – fordi alt snart ville bli for komplisert. Er dét den politiske aktive forfatterens skjebne? Å sitte forvirra tilbake etter at journalister og politikere, økonomer og generaler, aksjespekulanter og banditter-bevæpna-til-tennene har sagt og gjort sitt? Finnes det ikke andre muligheter? Om man leiter?

Joseph de Maistre fikk antakelig rett. «Det slo meg at det var visse likheter mellom Irak-krigen og første verdenskrig. Begge var kriger skapt av retorikk. De holdes i gang av ord og bilder. Man kriger om hvordan krigen skal beskrives. Den som er midt oppi det, forstår knapt hva som skjer. Bare på avstand er det mulig å ha et visst overblikk», sa Peter Englund, historiker og Svenska Akademiens sekretær, til Dagbladet da han lanserte den norske utgaven av Krigens skjønnhet og sorg tidligere i år. Thomas Kvam skriver noe lignende i denne boka om nettsida nowthatsfuckedup.com, hvor amerikanske soldater kunne bytte pornografi mot krigsbilder: «Slik militære håndvåpenprosjektiler er laget for å skade fremfor å drepe (…) binder diskusjonen om krigsfotografiet opp ressurser; samtalen vendes mot representasjonene av krigen fremfor krigens politiske, økonomiske og ideologiske årsakssammenhenger.» Antologien tar altså mål av seg til å si noe om den politiske diktingens vesen og muligheter. Spørsmålet er hva forfatteren kan gjøre når hun befinner seg på en skriftlengdes avstand, når tilstanden eller erfaringa av krigen eller freden skal bli litteratur. Tove Ditlevsen konstaterer et sted, i etterpåklokskap, at hun er misfornøyd med en av novellene sine, den er rett og slett dårlig. Hun skreiv den, forteller hun, som et debattinnlegg i kampen mot dødsstraff og måtte betale en kunstnerisk pris, for «vil man delta i en alvorlig debatt, må det skje direkte og ikke i litterær forkledning».

I 2001 gjorde Anne Bøe seg bemerka med Krigslogikkene. En diktpamflett, som ulikt det meste av bøkene som utgis på norsk, forela en direkte linje til krigen, det vil si invasjonen av Afghanistan, i kjølvannet av terrorangrepet 11. september. Pengene Bøe fikk for utgivelsen gikk til Afghanistankomiteen i Norge. Hva var denne utgivelsen, om ikke politisk aktivisme i bokform? Det er én måte å være en politisk aktiv forfatter. Redaksjonen inviterte derfor Bøe til å skrive om utgivel­sen. En annen måte kan være å operere i spennet mellom de historiske linjene, som Steinar Løding gjør i sitt kjempeessay Mellom Elvene: Krig og skrift, publisert i denne boka. Her viser Løding hvordan kong Hammurabis lov: øye for øye, tann for tann, la Babylonia i grus, og at det er akkurat samme tankegang som har leda USA inn i en uvinnelig krig, på akkurat samme sted, 4000 år seinere.

Begrepet politisk litteratur er tynget av det 20. århundres kullseilte ideologier. Vi tenker på Orwell og 1984. Solzjenitsyn og Gulag-arkipelet. Solstad og Krigstrilogien. På 70-tallet kom en massiv kritikk av den ideologitro litteraturen. Hos mange sitter kritikken fremdeles i, nærmest som en ryggmargsrefleks. Politisk litteratur er noe man ikke vil bli assosiert med. De siste åra har imidlertid ting begynt å bevege seg igjen. Litteratur som undersøker, eller hamrer løs på, politiske fenomener, blir ikke nødvendigvis lest som hjelpetekster for de store ideologiene. I Selvmordsaktionen av den notorisk unnvikende danske forfatteren Claus Beck-Nielsen, reiser Nielsen og Rasmussen til Irak med en stålkoffert mellom seg, merka «The Democracy, destination: Iraq.» Det viser seg fort at de to ikke har noe prosjekt utover å bringe demokratiet til landet; de har ingenting å fylle begrepet med. Slik peker boka på en ny ideologi, nemlig demokratismen. Det virker som det fins et utilfredsstilt og neglisjert behov for utdyping og undersøkelse av det politiske feltets rolle i litteraturen i dag. Anne Bøe skriver: «Et politisk dikt tar gjerne stilling til noe, og er solidarisk. For å kunne være «slagkraftig» bør det stå (tydelig) fram med noe, men blir det god poesi hvis det blir entydig? Blir det dynamisk som dikt, uten skygge, dobbeltbunn, dette andre, uten noe tvetydig i seg? Hvilken resonansbunn, om noen, har det da, som kan gi gjenklang i det politiske rommet, hvilken relevans, hvilken forskjell kan det gjøre i forhold til andre former for politiske ytringer, utenfor kunsten? Hvilken annen tone, nyanse? Hvordan kan det være noe mer, noe annet og annerledes enn?»

Maria Zennströms tekst gir enestående utsyn over problemstillingen fordi fortelleren ikke bare må forholde seg til morfarens brev fra Leningrad; også farens kommunistiske nedtegnelser fra krigsåra, skrevet i det fredelige, nøytrale Sverige, tvinger fram spørsmål om hvordan bokstavene kan eller bør ta stilling til krigens galskap og løgn. «Nu tänker jag fort igen att det är vårt ansvar, som lever i fred, att gå på djupet, vara djärva i tanken, i undersökningarna, för de som lever i kriget orkar det inte».

Ole Robert Sunde er djerv i tanken, som alltid, når han i essayet Fredelige sysler beveger seg fra Arthur Schopenhauer til en motstrebende innsirkling av ataraksien, sjelslikevekten, som kanskje kan oppnås av den som leser direkte i verdensboken og er i stand til å bli det Schopenhauer kaller en «selvtenker»: «Hva er verdensboken og hvor kan jeg finne den ettersom den gir selvtenking», spør Sundes essaystemme retorisk. Denne antologien viser at de genuint spørrende spørsmålene, og språkets egen evne til å finne og vise sammenhenger, er bedre egna til å undersøke begrepene krig og fred enn de programmatiske postuleringene som vanligvis tilskrives politisk litteratur.

Igjen og igjen påstås det at dagens forfattere ikke bryr seg, de klarer ikke uttrykke eller formulere interessante hypoteser om verden rundt oss, men lever i en boble. Hvis redaksjonen skal trekke fram ett siste avgjørende mål for arbeidet, har det vært å undersøke betydningen av, og sannhetsgehalten i, denne påstanden. I forlengelsen av dette fokuset har vi sikta etter å dyrke fram det særegne ved hver tekst, heller enn å jobbe